Ungdommer har alltid lagt mitt hjerte nært, og det vokser bare jo eldre jeg blir.
Kanskje litt forunderlig med tanke på at aldersforskjellen er økende, men kanskje det er nettopp det som er fint også.
For mange er det mindre skummelt å komme til meg nettopp pga aldersforskjellen. Ved å møte dem der de er i sin sårbarhet, sitt grunnleggende behov for tilhørighet og verdsettelse fra andre, åpnes det ofte opp for fine relasjoner på tvers av aldersskille.
Jeg ønsker å være en voksen som ser og hører ungdommene, som støtter dem i deres prosesser. Forstå og romme ulike sider, da står ungdommene stødigere i seg selv, i hverdagslige situasjoner. Sjansen er mindre for at de faller inn et destruktivt mønster. De bygger sitt eget sikkerhetsnett, en bevisstgjøring, hvordan er det å være ung, hvordan er det å være meg her og nå?
Vi påvirker og påvirkes. Da jeg var ungdom forholdt jeg meg til klassen, til skolen, fritidsinteresser, NRK og familie. Nå blir ungdommene (og voksne) stilt opp mot hverandre på en helt annen måte gjennom sosiale medier, det tusenvis å sammenligne seg med. Denne enorme massen med mennesker, reklame og produkter gjør at vi aldri blir gode nok. Det er alltid noen som er finere, eller har klart noe bedre.
Det å konstant kjenne på å ikke være god nok, er en underliggende frykt man gjerne ikke er oppmerksom på, men den ligger der og styrer mer enn vi forstår. Selv når vi ikke er påkoblet nettet, ligger oppmerksomheten hos de andre, hva tenker de, hva mener de, hva gjør de, hvordan er min status nå? Når vi er ytre styrt mister vi oss, vi blir usynlige for oss selv, vi trenger å bevisstgjøre og oppdage vår indre bærekraft.
Sosial status handler ikke dypest sett om materielle ting, men det grunnleggende å bli verdsatt av andre mennesker. Alvorlige status fall, som f eks å bli utestengt fordi man har sagt / gjort noe feil i sosiale medier kan ofte føre til depresjoner og eksistensielle kriser. Puberteten er en kraftfull periode der ungdommer i det imaginære speilet ikke ser seg selv, men hva de forestiller seg hva andre ser at de er.
Det å være gjennomsnittlig har nærmest blitt et skjellsord, vi skal hele tiden være enda litt mer! Og helst litt mer enn det også! Gjennom mindfulness øvelser, samtaler, deling og utforsking er det lettere å føle seg normal. Du er ikke alene om å kjenne på kroppspress, ensomhet, avvising, avhengighet, eksempler som mat, rus og selvskading.
Og vel så viktig, kjenne på glede. Den store boblende gleden som vibrerer i kroppen, den formidable energien ungdommer har. Oppmerksomhet på små øyeblikk som også er med på å utvikle takknemlighet og vennlighet. Det kan også gi en fin energi inn i hverdagen, og det kan gi oss mer glede.
Det eksistensielle
Jeg tror det er viktig at vi voksne også fokuserer på glede og lyspunkter i hverdagen. Øve seg på å se etter små lyspunkt. Vi har hatt korona som har påvirket oss ganske mye. Så går vi rett inn i en krig i europa, vi får det mye tettere enn det vi er vant til. I tillegg har vi fått store endringer i forhold til strøm, bensin og matutgifter. Dette betaler ikke ungdommene, men de er en del av en familie og jeg tror at trykket på dette kan variere kan ganske mye. Og dette påvirker selvfølgelig ungdommene. Kanskje spørsmålet om meningen med livet blir sterkere, en frykt kan øke.
Jeg tilbyr individuelle samtaler og grupper der tema gir seg selv fra gang til gang. Vi møter det som er, her og nå. Samtidig gjennom prosessene og egne oppdagelser, snakker vi bl a om kommunikasjon, relasjoner, følelser, det eksistensielle, ressurser, hvordan vi begrenser oss selv, kreativitet og valg.
Jeg har også grupper hvor det er et fastlagte tema over 8 uker, men fortsatt jobber på samme måte, møte det som er i forhold til her og nå og dagens tema. Disse gruppene kan være åpen for alle, 16 – 20 år, eller grupper og tema settes sammen etter behov og ønsker.
Ta gjerne kontakt for en prat, om du er ungdom, voksen, jobber i en organisasjon, skole eller har en rolle der du vet at ungdommer trenger nettopp dette.